Ja tenk at aske fra Island har skapt vansker for våre venner som antagelig ikke kommer seg hjem til Norge i dag heller. Ungene roper hurra, men for de voksne innebærer jo dette litt omstokking i hodet. Atle , Marianne og ungene skulle egentlig ha reist på lørdag men nå ser det ut som om det tidligst blir onsdag.
Knut på morgensafari Anib Dessert Lodge.
Vi har vert på en liten rundtur med fam.Bjørklund. Vi kjørte to biler og ferden gikk fra farmen, via Gobabis og sørover til vi kom til vårt første overnattingssted ”Namib Desert Lodge”. Kjempefint sted og ungene var superfornøyd med svømmebassenget, som jeg tror ble kåret til turens beste.
For ikke å ødelegge den fine badeopplevelsen til ungene ble "lekehvalene" liggende på bassengkanten utstyrt med hver sitt Am Car.
Videre neste dag gikk turen til Marienthal hvor vi provianterte litt på Super Spar (en stor kjede her nede også…) og fikk en lengre stopp enn planlagt da Marianne måtte snu og hente pc som lå igjen på rommet. (heldigvis ikke mer enn ca.3 mil da…) Videre mot Maltahohe som vi feide igjennom uten stopp, til vi kom til Tsaris pass, hvor vi dro fram campingutstyret og kokkelerte lunsj i det fri.
Veiene til nå hadde vert som berg og dalbaner (grusvei) og med litt fart kilte det i magen til ungenes store fornøyelse. Etter et par mil merket vi at bilen bak oss manglet. Vi stoppet og dro fram mobilen, men ingen dekning i ørkenen gitt! Vi ventet litt men skjønte snart at de hadde måttet stoppe for noe annet enn den vanlige bimmelim-stoppen. Og ganske riktig, da de endelig kom kjørende viste det seg at det ene dekket hadde eksplodert. Ikke noe uvanlig på disse veiene, men for besøket vårt fra mer siviliserte strøk var det allikevel en litt på kanten opplevelse, da det begynte å bli mørkt og sjakalene ulte i det fjerne… Kjekt at Atle har speed-teknikk på dette fra diverse rallypunkteringer og fikk skiftet dekk i en fei, mens mor holdt utkikk etter slanger og andre kryp man helst ikke vil ha med seg inn i bilen videre på ferden…
Hytta vi bodde i på Kulala Desert Lodge. Skikkelig ørkenplassert.
Det var en støvete og svett gjeng som ramlet inn til middag på vårt nye stoppested ”Kulala Desert Lodge” i Sossusvlei småtrøtte og litt lei av bilkjøring. Så kommer en guide smilende og forteller at i morgen tidlig (kl.04.30!!) kommer han og banker på slik at vi kan få med oss soloppgangen i en av de mange sanddynene som befinner seg i distriktet. Den kvelden ble ikke lang for å si det sånn…, men det var en eventyrlysten gjeng som møtte til frokost morgenen etter, utrustet med solkrem og solhatter, bøttevis med vann og store mengder kamera og videoutstyr… (les:Marianne…) Etter en halvtimes tur på ørkenvei kom vi fram til Dune 45, som var den sanddynen vi skulle klatre opp på. (ca.130mtr.høy) Vi skjønte jo at soloppgangen nærmet seg og vi småløp oppover for å komme høyest mulig… Småløping i sanddyner kl.05.30 om morgenen erikke en foretrukket form for morgengymnastikk, spesielt ikke fordi man kommer ett steg opp og to tilbake.
Ikke alle er lik glad i bratte skråninger på ustøtt underlag, men det gikk bedre etter hvert.
Den tynne ørkenlufta gir deg sandpapir i kjeften i tillegg til at du går og spytter sand etter han som kravler og kaver foran deg oppover… Vi kom vel ikke heeeelt opp da sola rant over horisonten, men ganske høyt kom vi da og fikk tatt noen fantastiske bilder i et vanvittig fint lys. Artigere var det å komme seg ned, det var jo bare å skli i vei og tømme underbuksa da du kom ned på bunnen…
I "stuttbukser" er det utrolig hvor mye sand man kan få plass til. Her er boxershorts overlegen (selvdrenerende)
Vi fikk velfortjent servering under en busk, kaffe brus frukt og kjeks, og syns alle at dette hadde vert en utrolig opplevelse. Men den var jo ikke slutt med dette! Vi skulle videre til et område som heter ”Deathvlei”, der vi kunne se på døde trær som var 600 år gamle!! Området ligger beskyttet av sanddyner på alle kanter, og med bortimot null regn og veldig tørt klima, har altså disse trærne overlevd i alle disse årene. Et fantastisk skue! (i hvert fall for oss voksne…) En scorpion kom vi over også, og Anders har nå fått teken på å plukke dem opp etter halen og klemme dem fast. Det er jo halen de stikker med, og da bør du helst ikke slippe den… Guiden vår var imponert og det var vel vi andre også… Fikk også øye på en African wild cat. Den likner på våre tamme katter, men er større og ganske langt fra tam. Fulle av sand kom vi tilbake til lodgen for badings og lunsj.
Jonas og Dennis i ei grotte vi fant.
Etter en time på øyet bar det ut igjen. Denne gang til noen grotter der det hadde dannet seg et vannhull der det gikk an å bade eller vasse. Noen badet og noen vasset, før det igjen bar ut i ørkenen til den berømte ”sun-downer”, altså en drink med utsikt til, idet solen går ned. Så hadde vi altså fått med oss at solen går både opp og ned.
Under middagen vartet betjeningen opp med sang og dans til ekte afrikanske rytmer. (det hadde jo vert supert om det ikke hadde vert for den småpussa overivrige Italienske guiden, som trodde han hjalp til da han overtok en av trommene og dundret i vei…) Men han hadde det gøy han!!!
Så var det dags for å kjøre videre, og ferden gikk til Solitaire, hvor vi stoppet for å spise lunsj. Der fikk vi også tak i et brukt dekk som jo er bedre enn ingenting. Tenk så ville skjebnen det sånn at vi faktisk fikk bruk for det også, da Navaraen pungterte nok en gang… Ut på tur aldri sur! Og med to så nevenyttige mannfolk med på turen er det svært lite å engste seg over for oss damene. Vårt siste stoppested sammen ble på ranchen ”Rooisand” som ligger rett før Gamsberg passet på vei mot Windhoek. Her ble det sundowner og zebra til middag, mens ungene plasket fornøyd i bassenget. Ja Jonas var kanskje ikke like fornøyd for han lå i senga med magesjau og nærmere 40 i feber. Det meste var ”unnagjort” dagen etter, men matt og medtatt var pjokken et par dager til ende.
Tenk så var vi kommet til Anders sin store dag, han fyllte 42 på denne dato, 10 April, og betjeningen kom inn og sang to sanger som var utrolig stemningsfulle og fine. Betjeningen her var av Nama avstamning, og de bruker både klikke og smatte-lyder når de prater. Litt sprøtt å høre på når de også bruker dette i sang!
Vi satte nesa mot byen og fam.Bjørklund dro mot kysten og Swakopmund for noen dager på alene tur. Vi feiret bursdagen til Anders med å spise tacos i leiligheten i byen. Er vel et par måneder siden de hadde tacos i butikk hyllene sist, så vi syns da det var rett så eksotisk å få tak i det…! Dagen etter hamstret vi mat og dro på flyplassen for å hente mutter og fatter, som kom presis og var strålende fornøyd med flyturen, som hadde gått helt problemfritt. Etter et par dager sammen på farmen er det nå vår tur til å dra på tur sammen, og det blir også ut til kysten og Swakopmund. Nå har jeg skrivekrampe, så fortsettelse får få lov å fortsette en annen gang. Vi gleder oss over alt besøket og er både stolt og glad over å få vise fram farmen og hvordan vi lever her i Namibia.
To gode venner i solnedgangen. (Marte og Knut)
Bestefar Knut og Kari Anne spiser frokost med kattene.
Sundowner på farmen ankomstdagen. Gin mot hjemlengsel og tonic (kinin) mot malaria
Iren, 19.04.10
